Uskiftet bo

Dette begrepet dukker tidvis opp i slektsforskingen, og krever litt arbeid for å forstå. Skiftelovene har jo endret seg opp gjennom tidene, og jeg skal i hvertfall fortelle litt om det å sitte i uskiftet bo. Å skifte et bo, vil si å fordele boets verdier på de rettmessige arvingene. Å sitte i et uskiftet bo er da det motsatte.

Adgangen for gjenlevende ektefelle til å beholde fellesboet uskiftet, uten hensyn til arvingenes ønske berodde opprinnelig helt på bevilling, en bevilling som bare ble gitt til umyndige fellesbarn. Det er i slike tilfeller at den lovmessige begrunnelsen til uskifteinstitusjonen kommer best frem. Det er ikke bare i den gjenlevende ektefelles interesse, men også de umyndige barnas. Verdiene i boet kan således holdes sammen i en lengre periode og således komme arvingene bedre til gode.

Ved forordning av 21 juni 1799 bortfalt nødvendigheten av bevilling for husmenn og inderster. Lov av 30 juli 1851 ga enhver enkemann ubetinget rett til å sitte i uskiftet bo med egne barn - myndige som umyndige, hvor en tilsvarende rett for en enkes vedkommende fremdeles gjaldt hvor den avdøde var "husmann, strandsitter, verkstedarbeider, inderst eller i lignenede stilling på landet eller matros, fisker, dagleier, håndverkssvend eller dreng i kjøpstad eller ladested". Forøvrig måtte en enke ha bevilling for å sitte i uskiftet bo selv med egne barn. Denne forskjellsbehandling i loven av 1851, skyldes at størsteparten av fellesboet som regel var innbragt av han, og at han etter den da gjeldende lovgivning under en hver omstendighet var enerådig over det hele bo så lenge hustruen levde.

Bevillingen lå under amtmannen (fylkesmannen), og kunne bare gis når barna var under 25 år, og enken måtte med "paalidelige vidnesbyrd" godtgjøre å være en "forstandig og husslig Quinde".

For å sitte i uskiftet bo med stebarn krevde loven av 1851 alltid bevilling. En slik bevilling kunne gis hvor barna ikke var over 18 år, og den måtte "antages at være til den efterlevendes og stedbørnenes fælles gavn", for enkens vedkommende kom naturligvis også her ytterligere kravet om at hun skulle være "forstandig og huuslig".

Senere lover om skifte sidestilte enkemann og enke på overnevnte felt, samt at fra 1927 gikk fylkesmannens medvirkning over til overformynderiet.

Her vises en uskiftebrev fra november 1908 for Oline Christiansen av Lillehammer, fra Sør-Gudbrandsdal sorenskriveri, Lillehammer tinglag:

Amtmanden i Kristians amt gjør vitterligt at jeg i henhold til paragraf 2 i lov av 31 juli 1851 om efterlevendes ægtefælles adgang til at hensidde i uskiftet bo m.v. herved medeler enke efter hjulmaker Jens Christiansen af Lillehammer, Oline Christiansen, der ved paalideligt vidnesbyrd har godtgjort at være en forstandig og huslig kvinde, tillatelse til at hensidde i uskiftet bo med hendes og avdøde mands fællesbørn under 25 år. Denne tillatelse er betinget av, at ikke ægtepagt eller anden gyldig bestemmelse maatee medføre nødvendigheten av boets deling.

I slektsforskningssammenheng så er det å finne et skifte nesten sammenlignbart som å finne en gullåre. Man vet ikke hvor stor før man har lest det, men mange skifter kan være rene oppklaringspatruljen. Å finne ut at det ikke var skifte, betyr bare at det kan være noen bevilling gitt, som skal kunne finnes i amtmannens arkiver. Oppmykning av lovene er jo også årsaken til at man ser færre og færre skifter fra midten av 1800-tallet og fremover. Og selv bak i tid, hvor det var husmenn og inderster - lite å skifte. Det er verdt å bruke litt tid på skiftene, noe man vil finne i skifteprotokollene (de fleste statsarkivene har registre, enten i form av registerkort eller protokoller), og som oftest like etter at vedkommende har dødd.