søndag 5. april 2009

Norgesglasset om adopsjon i etterkrigstiden

Programmene finnes på NRK sine hjemmesider tilgjengelig for gjenhør. Lenker finnes i mitt første blogginnlegg om dette.

Første program omhandlet litt danningen av en forening for adopterte barn i Norge. "Foreningen Adopterte". De har en hjemmeside http://adopterte.no 15 adopterte møttes og dannet Foreningen Adopterte på Lillestrøm. Det er en forening for alle adopterte i Norge., og den skal legge vekt på frem historien til adopterte. Det er mye skrevet om adopsjon, men det meste er ikke skrevet av de som faktisk ble adoptert bort. Noen av de fortalte litt fra sin egen historie i radioprogrammet, og hvilke følelser de har hatt i forbindelse med at de ble adoptert bort. At savnet av genetiske foreldre faktisk betyr noe, mener de er alt for lite forsket på.

Det var en voldsom økning i antall adopsjoner etter krigen, sier forskere. Arbeidet med en masteroppgave viste at det var 400-500 adopsjoner under krigen, mens i 1947 var tallet steget til 1300 i 1947 og stabiliserte seg rundt 1000 utover 1950-tallet. Hovedgrunnen mener forskeren enslig mødre ble sviktet av barnas fedre, av sine foreldre og det norske samfunn.

Journalist og forfatteren Bjørn Steinar Meyer har skrevet boken "Mødre uten barn". Han forteller om skammen det var at noen var født utenfor ekteskap. Løsningen var jordmødre over hele landet som formidlet kontakt med de som ville adoptere et barn.

Andre program begynte en fortelling om et adoptivbarn som forteller sin historie om et uønsket barn, hvis biologiske besteforeldre ikke ønsket kontakt med barnefaren, da han lå under deres stand. De betalte da et opphold for datteren på en gård hvor hun da oppholdte seg i over et halvt år. Barnet ble født tidlig på morgenen i påsken, og samme dag var det hos sine adoptivforeldre. Adoptivforeldrene måtte skynde seg, ellers ville barnet gå til noen andre.

Det var også noen jordmødre som averterte etter mødre som skulle ha barn, med formål å adoptere dem bort. I etterkrigstidens ukeblader var det annonser for private fødestuer og familier som ønsker adoptivbarn. "Svangre får opphold mot arbeid eller betaling. Hjelp til adopsjon" kunne man lese i Alle kvinners Blad fra rundt 1950.

De femten som var med på stiftelsesmøtet til Foreningen Adopterte, kunne alle fortelle sin historie, og de var relativt like. En 18 år gammel jente fødte et barn på en gård hvor hun oppholdt seg før hun skulle føde. Gutten skulle egentlig på barnehjem, men en annonse endret dette. "Indre Akershus Blad - 14 dager gammelt guttebarn søker pleieforeldre". Han vokste opp i Bærum.

I episode tre deltar Bjørn Steinar Meyer, som siden 1970 har prøvd å kaste lys over adopsjonsvirksomheten til jordmødre i Norge etter krigen. Dette ble gjort av offentlig helseråd eller private som for eksempel jordmødre. En spesiel sak i Østfold har Meyer skrevet om i sin bok. Der var det en jordmor som hadde satt dette: i system. Hun hadde annonser, gårdsopphold mens magen vokste og fødsel, og hun sørget til sist for at barnet ble adoptert bort.

Det var på den tiden skammelig for ugifte å få barn, og kirkebøkene viser at hun tok i mot 444 barn hvorav 2/3 ble adoptert bort. Det ble plassert bort en dag eller to etter fødsel, til familier over hele landet. Jordmorden reiste og leverte, eller rett og slett leverte de på bussen.

I forbindelse med arbeidet til boken sin, ble Meyer advart av lokale størrelser som frarådet han å rippe opp i historien, hvor en jordmor ble stoppet av datidens mektige helsedirektør, men også ei jordmor som hadde en nødvendig virksomhet den gangen. Mange ville bli kvitt barnet sitt, og det måtte finnes en løsning. Å gi fra seg barnet i form av adopsjon var en løsning. En annen løsning var å ta med barnet hjem, og sitte der med en "lausunge" som hun kanskje ikke kunne ta godt nok vare på. Man kunne plassere barnet i fosterhjem eller på barnehjem. Den gangen var folk klar over forholdene på foster og barnehjem, så alternativene var i realiteten få.

Meyer ble spesielt opprørt over mangelen på undersøkelser fra myndighetene på hvordan adoptivbarna hadde det. Noen barn kom til foreldre som nærmest bare ville ha ei dokke, mens andre var ikke skikket til å ha barn på andre måter. Disse barnas kunne ha en svært tung oppvekst. Statens ansvar var å finne gode foreldre, og de som kom til dårlige foreldre preges enda av det, selv om de er kommet opp i årene. Men han legger til at de fleste fikk det bra hos sine foreldre og hadde en god oppvekst.

Siste episode forteller om noen av stifterne av Foreningen Adopterte, og deres erfaringer med arbeidet i finne sine biologiske foreldre. De kvaler de hadde i forhold til sine adoptivforeldre mot å spørre og undersøke, om ønsket at man ikke skulle såre noen. De som tok kontakt med fylkesmannen i fylket hvor de ble adoptert til, og fikk beskjed om at noen av foreldrene ville ha kontakt, mens andre absolutt ikke ville det. Det er sånn at fylkesmannen kan oppbevare brev til adoptivbarnet selv tar kontakt. En fortalte at han hadde fått kontakt med sin mor, men etter et par år, så orket hun ikke lenger å ha kontakt. Det var rett og slett for tungt.

Programserien på fire segmenter gir et godt bilde av hvordan det var, og selv om jeg tror at de fleste adopsjoner endte godt, og at de fleste fikk en god oppvekst og et godt liv, så skal man ikke glemme at det er mange som ikke vet noe om sitt biologiske opphav. Og hvor enn det kan smerte å bringe dette frem i lyset, så tror jeg at de fleste vil oppleve en gjenforening som en entydig positiv opplevelse.

Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra Foreningen Adopterte, og miljøet rundt de som har organiserte aktiviteter blant de adopterte i Norge. Jeg gleder meg til å fortsette søket etter min søster.

Her er lenker som jeg har vært innom:
http://adopterte.no
http://adopsjonsbrua.blogspot.com/
http://hannej.blogspot.com/
http://www.adopsjonsinstituttet.no/

2 kommentarer:

Viggers sa...

Takk for flott gjennomgang av radioprogrammene. Jeg gleder meg til å høre dem i løpet av påska.

Liv Irene sa...

Dette var flott skrevet! Takk skal du ha:)
Legger inn en link jeg!