Søket etter min søster - en oppdatering

Jeg har i det siste jobbet med å finne ut hvordan jeg skal kunne finne frem til min søster som ble født i oktober 1960 på Rikshospitalet i Oslo, og etter sigende adoptert bort til et barnløst par på Møre hvor hun således ble odelsjente.

Det første jeg gjorde var å ta kontakt med Fylkesmannen i Oslo for å forhøre meg om hvordan reglene fungerer. Det er nemlig sånn at det er bred rød tape mellom de biologiske foreldre/søsken og adoptivbarnet/adoptivforeldrene. Det er Fylkesmannen som vet om barnet har kjennskap til at det er adoptert og om det ønsker å vite om sine biologiske foreldre. Det er for å beskytte barnet at man har dette sikkerhetsnettet. Det er jo ikke sikkert at barnet har blitt fortalt at det er adoptert, og barnet skal selv avgjøre om det vil ta kontakt med sine biologiske foreldre.

Når barnet blir 18 år, kan det derfor ta kontakt med Fylkesmannen for å få informasjon om sine biologiske foreldre. Dette utløser et obligatorisk brev til de biologiske foreldrene for å gjøre dem oppmerksomme på at barnet KAN ta kontakt. Det er jo fortsatt ikke sikkert at så skjer. Men dette faktum at barnet har den informasjonen vil stå i mappen hos Fylkesmannen.

Jeg fikk også vite at det var Fylkesmannen i fylket til adoptivforeldrene som ville håndtere saken, uavhengig av hvor barnet var født. Dermed gikk neste telefon til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Der fortalte hun som håndterte disse sakene at det ikke var så mange adopsjonsaker i fylket i årene rundt 1960. Det skulle være overkommelig i hvertfall å finne vedkommende. Men det var dette med den røde tapen da. Ingen informasjon kan utleveres til den biologiske slekten.

Jeg ringte mamma for å få litt mere opplysninger. Det er rart med det, hvordan en etterhvert husker mer og mer når man først har begynt å grunne på ting. Mamma hadde ikke fått noe brev fra Fylkesmannen, noe som skulle tilsi at min søster ikke har tatt kontakt med Fylkesmannen om sine biologiske foreldre. Det er litt trist, fordi elles kunne de ha formidlet et brev fra oss. Nå vet hun ikke om sine biologiske foreldre, og dette gjør letingen mere vanskelig.

Parallelt med dette arbeidet, så prøvde jeg å finne ut mer om hvor mamma var i tiden før hun reiste ned til Oslo for å føde. Det var på Rena i Åmot kommune på Hedmark. Hos Agnes og Ivar, et par hvor det var en viss aldersforskjell mellom de to. Hun var jordmor eller sykepleier, og det var henne som hadde ordnet med adopsjonen.

Mamma fortalte at hun en uke før hun skulle føde, reiste inn til Oslo og bodde på et mor og barn hjem, trolig i regi av Frelsesarmeen. Der var hun helt til hun dro til Rikshospitalet for å føde. Opplysningene om at barnet ble adoptert bort til et barnløst par på Møre kommer fra Agnes. Mamma dro direkte fra Oslo hjem til Trondheim kort tid etter fødselen. Det at barnet skulle dit det skulle, var noe hun visste på forhånd. Det er vanskelig å vurdere hvor stor lit man skal sette til opplysningene fra Agnes - de kan jo vise seg ikke å stemme, men det er det eneste jeg har å gå etter forløpig.

Det er to gårder Myre i Åmot. En straks vest for Rena, og en tre mil unna i østlig retning. Jeg måtte prøve å finne ut hvor. Mamma visste ikke.

Jeg tok kontakt med Åmot kommune for å finne ut om noen visste hvilken Myre gård Agnes og Ivar bodde på. Dette var jo i 1960, ikke for avskrekkende lenge siden. Kanskje noen husket. På sentralbordet traff jeg en veldig hjelpsom dame som noterte opplysningene jeg hadde, og som skulle ringe meg tilbake når hun hadde fått sjekket litt. Et par timer senere ringte hun tilbake...

Ivar lever fortsatt. Han bor på et aldershjem, og han hadde telefon. Damen på sentralbordet hadde sjekket med daglig leder på hjemme for å bekrefte at Ivar hadde vært gift med Agnes... Jeg bare måtte ringe Ivar!

Han kunne bekrefte de opplysningene jeg hadde om de, og hvor de hadde bodd. Han fortalte også at de hadde mange unge vordende mødre på besøk opp gjennom årene. Men han husket ikke min mor spesielt, og han hadde ingen opplysninger som kunne være til hjelp i det videre letearbeidet. Det var likevel godt å få pratet med han siden de hadde tatt vare på mamma den gangen.

Det at min søster ikke har kontaktet Fylkesmannen, gjør letingen vanskeligere. Det er fordi at hun ikke nødvendigvis vet at hun er adoptert. Lov og regelverket omkring adopsjon sier da at hun skal beskyttes inntil hun får vite dette av egen fri vilje. Den viten skal ikke påtvinges henne. Og det er da Fylkesmannen som sitter i mellom og har kunnskap om hva hun har viten om, og hva hun har søkt av videre viten.

Hadde hun søkt sine biologiske foreldre, så hadde min mor fått et brev. Det hadde hun ikke fått, så da betyr det at Fylkesmannen IKKE kan formidle et brev fra den biologiske familien til henne. De kunne motta et brev og legge det i mappen hennes, slik at hun får det når hun eventuelt undersøker om sine biologiske foreldre. Så jeg må ut på letern på andre måter...