Databehandling i Slektsforskning

Så lyder det når man bretter ut forkortelsen DIS. DIS-Norge er en landsomfattende forening hvis formål er

å skape et landsomfattende forum for slekts- og personhistorie hvor databehandling og Internett brukes som hjelpemiddel, spre kunnskap om dette og for øvrig stimulere til slektsforskning i Norge.

Tradisjonelt sett så ble slektsforskning gjort med meisel på steintavler... err .. Jeg tror jeg spoler litt frem i historien. Har en uvane med å fravike det jeg hadde tenkt å skrive om ellers. :) Nuvel. Papir og penn. Mange skulle nok ønske at de hadde brukt blyant i stedet når viskelæret ble oppfunnet. ;) Uansett, det ble selv i små, ringe slekter forsket frem uante mengder med papirer, gjerne i forskjellige versjoner avhengig av i hvilket stadium av forskningen man var i, og man kastet da vel aldri noe som en gang kunne komme til nytte??!! *nynner en kjent Øystein Sunde melodi*

Slektsforskning var vel også en relativt ensom oppgave. Man satt på sin steinknaus et eller annet sted i landet, noen kanskje på en knaus nær et arkiv som hadde ting man hadde bruk for, ellers ble det sendt kopier, microfische og filmer over det ganske land. Men noe særlig kontakt med andre knauser var det ikke.

Den spede begynnelsen til databehandling i slektsforskningen var jo at man fant ut at en datamaskin kunne lagre data strukturert, og på et mystisk vis presentert mer eller mindre korrekt på skjerm eller skriver. Dette ga jo uante muligheter men også utfordringer. Det var ikke alle som hadde datamaskin, det var mange som hadde men som ikke burde hatt, og fortsatt er det noen som lurer på hvorfor i heite skaffet man seg den j***a maskinen. Fremmedgjøringen av folk i forhold til den nye teknologien var stor, og ikke gjort mindre av at programmene som fantes ikke forelå i norsk versjon. Dette ble imidlertid etterhvert bedre.

En av de tingene som DIS Norge har vært med å få frem, er en liste over slektsprogrammer som dekker de behovene man fant ut at de minimum måtte dekke. Nå er de fleste store aktørene i markedet godt utstyrt med både måter å få informasjon inn, men også ut igjen - i ulike former og formater. Som et lite sidelinje tips der, kan jeg bare foreslå at man prøver et par av de store, og så ser på hvilke muligheter det er i det programmet i forhold til de behov man har. Det er ofte små nyanseforskjeller som avgjør til slutt. Se på hva du vil ha UT av programmet, de fleste kan registrere det du vil ha INN...

Vel, videre i slektsforskningens evolusjon, kom modem. Et modem gjorde at en datamaskin kunne koble seg opp mot en annen datamaskin og utveksle informasjon. Et interesant konsept, som ble plukket opp, videreforedlet og ble starten til internett. Der er mange datamaskiner er koblet sammen og kan "snakke" sammen. Oppå dette lagde vi måter for filoverføring (ftp), applikasjoner som jobbet mot sentral server (klient-tjener), presentasjon og navigering i dokumenter (gopher senere web) og fra web så har det bare blitt mer og mer web... Nå er vi i en tidsalder hvor hastighet på vår tilkobling til internett (også kalt bredbåndet) er så bra, at nedlasting og innhenting av store datamengder går på sekunder.

Her må jeg spole litt tilbake for å fortelle litt om hvordan folk samarbeidet før. Fordi det er ikke bare i den senere tid at man skrev av kirkebøker, lagde registre og bøker/hefter med slektshistorisk informasjon. Det ble sendt på disketter, fotostatkopier og i trykt format. Problemet var at før data kom inn i slektsforskningen så var det ingen søkemuligheter utover den gamle tradisjonelle Bla-Les-Fillern-Gjenta-til-funnet. Når man nå fikk mulighet til å legge ting på et sted, slik at mange fikk søke i dataene, så var det en solid milepæl i utviklingen av slektsforskning. Og det er en revolusjon i måten vi arbeider på som vi enda ikke har sett enden på - heldigvis. Den jobben som er gjort på RHD (Registreringssentral for Historiske Data), Statsarkivene og et utall personer og organisasjoner hvis resultat utgjør Digitalarkivet i dag, er formidabel, og - og dette er viktig - det som ligger på Digitalarkivet er gratis. I få andre land er så mye fritt tilgjengelig. Det er masse folk og foreninger som har gjort en utsøkt jobb med materiale man må betale for å få tilgang til, og dette synes jeg også er helt greit. Det koster å drive en forening, og det man vil gjerne få dekket i det minste de kostnader man hadde med å reise frem og tilbake til arkivene for å få organisert, registrert, korrigert og duplisert materialet.

Vel, tilbake til fjellknausene og utfordringene vi står overfor når disse nå skulle kommunisere og utveksle informasjon på internett. Enten via email, via websider eller via steder hvor man kan laste opp sin slektsfil i gedcom format, til f.eks DIStreff, og hvor etterhvert andre kan søke og bla i alle slektsdata som er lagt inn. Dette bringer oss til et viktig punkt, og noe som kan være en showstopper for samarbeid mellom slektsforskere. Navne- og stedsnavn standard.

Vi hadde en sjekk på en av de første brukergruppe møtene i Legacy i Oslo/Akershus om hvordan vi registrerte navn og sted. Av femten, så var det vel to eller tre som hadde samme metode, ellers var det forskjellig. Dette tror jeg faktisk er representativt for også en større gruppe. Hvordan kan vi koble personer eller gårder hvis vi ikke har en standard for hvordan vi registrerer dem? Hvor er DIS Norge i standardiseringsarbeidet for slektsinformasjon? I USA så er det BCG, Board for Certification of Genealogists som leder an i arbeidet med å standardisere måten slektsforskere, og da fremfor alt profesjonelle slektsforskere, arbeider på og avleverer sitt arbeid til oppdragsgiver. Gode bøker på emner er BCG Genealogical Standards Manual (2000) og Evidence Explained - Citing History Sources from Artifacts to Cyberspace.

Når det gjelder anbefalinger til hvordan navn og steder skal registreres, så mener jeg at dette faller innenfor DIS Norges formålsparagraf. Om man prøver å se inn i krystallkulen hva fremtiden vil bringe, så vil flere kilder være tilgjengelig elektroniske. Vi vil få full registrerte kirkebøker, og vi vil etterhvert som folk begynner å stole på hverandres arbeid - kanskje i form av en eller annen form for sertifisering - at en slekts-sky (cloud) vil tre frem. Hvor man kan hekte på sin slekt. Slektskonflikter løses opp i fellesskap. Etterhvert vil denne skyen blir veldig omfattende, og bestå av relativt pålitelig informasjon. Kanskje f.eks at man ikke kan legge inn informasjon pre-1600 uten at det er moderert og godkjent.

Uansett hvordan man snur og vender på måten data deles, så tvinger det seg frem. Få eller ingen kan forske frem alt alene, det blir etterhvert en fysisk umulighet å bevege seg mellom så mange ulike arkiver i inn og utland. I dag utveksles gedcom filer og papirutskrifter av aner og etterkommere til de som er interessert. Direkte lesetilgang til ens egne kildehenvisninger og forskernotater er det få som gir fra seg. Men jeg mener at om man ikke føler at en kildehenvisning ikke tåler en kritisk gjennomgang, så er den såpass svak at den kanskje ikke burde være der. Kanskje er det informasjon du ikke har tilgang til som endrer alt. Kun ved å arbeide sammen vil vi kunne komme nærmest mulig sannheten. Og det er den vi alle streber etter å finne.

Og avslutningsvis, kan vi stole på våre primærkilder? Jeg tar et enkelt eksempel fra mine egne aner. Tippoldemor på min morfars side het Marit Arntsdatter Kråkmo og kom fra Melhus. Født 23 november 1846 på Krogmo, Melhus, døpt 29 januar 1847 i Melhus kirke. Hun døde 21 august 1896 på Sommervold, Trondheim og ble begravet 26 august 1896. Kilder for dette er kirkebøker for Melhus og Bakklandet. La oss kjapt se på begravelsesinnførselen i Bakklandet kirkebok:

Nummer 83, Død 21 Begravet og jordfestet 26 (august), Marit Eide født Krogstad. Ektemann Henrik Eide, kullkjører hos Bachke. Hun født i 1847 i Melhus. Bopæl "Sommervold", og hun døde av magekræft.

Hvis vi ser i dødsannonsen i Adresseavisen på Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv for 21 august 1896, på side 3, første spalte, leser vi

Min kjære hustru Marit født Krogmo, døde stille og rolig i troen på sin frelser den 20de d.m. i en alder av 50 aar, efter længere tids sygelighet, bekjendtgjøres herved for fraværende slægt og venner. Sommervold 21de August 1896. Henrik Eide

Her har vi helt klart motstridende kilder. Det synes klart for meg at den som var nærmest hendelsen her, hennes mann, har større sannhetsgehalt enn kirkeboken. Det vil ikke være mulig at noen dør, får stoppet pressen og får rykket inn dødsannonsen på samme dag. Så i dette tilfeller er nok 20 august 1896 den riktige dødsdatoen. Dog er datoen for begravelsen sammenfattende med en senere annonse om når begravelsen var. Men dette viser at vi ikke 100% kan stole på våre primærkilder. Og om man tar dette til det ekstreme - hvem sier at ikke ei gårdskone ikke hadde tatt en omgang i høyet med drengen, og mannen fikk ta "støyten"? Sett i lys av den siste tids avisoppslag om at mange fedre ikke nødvendigvis er barnenes biologiske foreldre, så tror jeg ikke de var så mye bedre før. Er vi muligens totalt på bærtur, og at det ultimate nirvana - den fulle og eneste sannhet bare er en utopi? Man gyser ved tanken... Var det lyden av noen slektstrær hvis greiner brekker jeg hører?