Rootsweb

Fordi TorillJ på sin lederblogg nevte Rootsweb og deres oppslagstavler, tenkte jeg at jeg skulle gjøre et forsøk på å finne Hans Anthon Knudsen som "forsvant" til New Jersey mellom 1865 og 1899, og lot kone og barn være igjen i Trondheim. I 1899 når Maren Pernille Knudsen døde, var det 30 år siden han "emigrerte", og 20 år siden hun hadde hørt fra han. Da var han i New Jersey, og syk.

Jeg har ikke funnet han i noen emigrasjonsprotokoller, men han var matros, og kunne ha tatt hyre og så stukket av. Ikke uvanlig. Så alle forsøk på å finne han i de kildene jeg har tilgjengelig kom opp blankt. En post på emigrasjonsforumet på Slektsforum likeså. Det er som om han ikke eksisterer.

Derfor prøver jeg en etterlysning på Rootsweb under New Jersey/Unknown forumet. Har ikke de store forhåpninger, men jeg skylder meg selv å gjøre en så grundig jobb som mulig. Ofte er negative søk like viktige som positive. Å avgrense neste søk gjøres på bakgrunn av resultatene man har så langt.

Det verste som kan skje er at ingen svarer... og det har bare tatt meg 5 minutter å skrive ned en så nøyaktig etterlysning som mulig, hvor jeg la med alle datoer og steder som jeg hadde. Dette for at de skal kunne kryssjekke med mulige treff i arkivene der borte. Blir nok litt refreshing av den siden i de nærmeste dagene...

Praktverket "Vardø - Grensepost og fiskevær"

Min far er fra Vardø, og det har tidligere vært blogget litt om slekters gange der oppe. Derfor var det naturlig å lese seg litt opp om Vardøs historie, og hva er bedre å begynne med enn praktverket Vardø - Grensepost og fiskevær.

De to bøkene ble utgitt i 1989, og kom i 2007 ut i en noe revidert utgave. Det er denne siste som fortsatt er tilgjengelig og som jeg har fått i hus. Bøkene er skrevet av professor Randi Rønning Balsvik, nå ved universitetet i Tromsø. Roger Skotnes har vært bilderedaktør og jeg må si at de sammen har laget et knakende godt resultat. Estetisk helt på høyden.

Bind 1 forteller historien om fjerne tider og hvordan festningen ble bygd, og om når Vardø fikk bystatus i 1789. Det fortsetter med naturforholdene og innvandringen til regionen mellom 1850 og 1900. Så blir næringene omtalt. Fiske, fangst, handel - hvordan Vardø ble et senter for handel og kommunikasjon med Russland. Siste del av første bind er viet Vardøværingenes innsats for å løse felles oppgaver gjennom arbeid i kommunen og foreningslivet. Molobygging, kamp om russerhandel, hvalfredning og avholdsak er temaer som også handler om sosiale og politiske spenninger.

Bind 2 starter med et kapittel om levekår og kvinnekår. Hvordan folk bodde, om kvinners liv og arbeid, barns arbeid og om sykdom og død. Det er et kjent faktum at kvinner og barn bære en drøy del av børa på hjemmefronten. Videre er det fremveksten av arbeiderbevegelsen som er tema, motorisering av fiskeflåten og forholdet til Russland før revolusjonen. Nedgangstidene etter 1917 frem til krigsårene førte til krise i næringslivet, problemer i kommunen som gjorde at den i ti år var under offentlig administrasjon. Fiskerne begynte å ta opp kampen for å bedre sine kår. Krigen er viet det siste kapittelet. Den er skildret slik folk i Vardø oppfattet den, den langsomme og lidelselsfulle ødeleggelsen, og gjenbyggingen etter krigens slutt.

Jeg har lest bøkene fra perm til perm, og jeg føler nå at jeg har en god oversikt over Vardø bys historie på grunnleggende nivå. Bøkene har en blanding av masse faktaopplysninger, historier og fortellinger, samt en hel bråte med gode bilder. Det er bøker som frister til gjensyn med jevne mellomrom. Sånne bøker liker jeg.

Bøkene kostet 499,- og så tilkom det i overkant av 200 i frakt... Verdt hvert øre!

Drama på TV

At engelske BBC er kongen, dronningen og prinsen av TV drama er hevet over enhver tvil. De har tradisjon for dette gjennom TV historien, ja endog også før det var TV sendinger i England. Denne tradisjonen har BBC bragt videre når de har produsert Who Do You Think You Are? som også regnes for å være BBC One sitt flaggskip i faktadokumentar generen. Når dette blandes med god engelsk dramatikk, så får man utrolig bra TV.



Så hva handler Who Do You Think You Are? om?

Vel, programkonseptet er at de tar en tilfeldig kjendis og spør hva han eller hun egentlig vet om slekten sin, om anene, om sitt opphav. Hva som gjorde vedkommende til den de er. På godt norsk: Hvem Tror Du At Du Er? Er det familiemyter, uløste gåter, eller er man bare rett og slett nysgjerrig på hvordan forfedrene hadde det? Dette er rammen rundt programkonseptet, som i og for seg er enkelt nok.

Ta bare for eksempel et skipsforlis hvor mannskapet ble reddet. Dette er et eksempel på hvordan dette kommer ut på TV:



Det er sterke følelsesmessige møter i hele serien, når slektninger møtes, eller som i eksempelet over, når David Suchet møter en slektning av han som reddet hans tipp-tipp oldefar. Slektshemmeligheter kommer frem, mysterier blir løst, nye blir avdekket og alt i den samme dramatiske formen, kanonbra produsert av BBC.

Dette, mine venner, er TV som krever en boks Kleenex på fanget, for dette er til tider så følelsesladd for den personen som er med, at man ikke kan unngå å bli beveget. Det er personen selv som tar turen alene, og som også kommenterer underveis. Dette gjøres i nåtidsform, dvs at man opplever ting samtidig som personen.

Man kan stille seg spørsmålet om hvor ekte det er, og om hovedpersonen bare blir ledet rundt basert på informasjon som slekt og historieforskere har funnet frem på forhånd. Man har nemlig ikke noe begrep om tid i programmet. Man vet jo at reiser ut i Europa, Asia eller Sør-Afrika tar tid, men dette oppfatter man i liten grad. Det er derfor ikke mulig å si hvor mye av materialet som er funnet frem på forhånd, og om programmet således ressisert etter det. Men det er utrolig virkningsfullt, og også lærerikt for de som har slekt i disse områdene. Det vil nok være en stor grad av research på forhånd, men hvordan hovedpersonene vil reagere på informasjonen - se det er vel det som er dramaet i det hele.

Per i dag så er fem sesonger sendt av den britiske versjonen av programmet. Canada, Irland og Australia har egne utgaver av det, men de er på langt nær så bra. Jeg legger nok noe av skylden for det på BBC og deres dramatiske virkemidler.

Siste vræl nå, er at USA også får sin versjon av programmet. Det er NBC som skal lage den. Friends (Venner for livet) Lisa Kudrow skal være co-produsent og heldigvis skal også produksjonsselskapet ansvarlig for den britiske versjonen, Wall to Wall også være med. Visse ting som tyder på at Lisa skal være foran kamera også. Hun har polske aner, og var oppservert i Gdansk i forbindelse med filming av en dokumentar, så kanskje... Andre som er nevnt er Sarah Jessica Parker fra Sex and the City (Sex og Singeliv). Det er seks episoder som er planlagt. De har jo en del kjendiser å ta av, men det skal jo bli god TV også - forhåpentligvis. Planen er at dette skal sendes i april i år. Det er ikke uten et visst forventningspress NBC nå skal prøve seg på slektshistorisk realitydrama på TV.

Tore Strømøy i brukte noe av samme dramatiske virkemidlene i sin Tore på sporet serie, men der var det mere Tore som var hovedpersonen. I denne serien er det personene selv. Dette er litt mer krevende, og det er kanskje derfor de har valgt å bruke personer som er vant med å vise seg frem, å prate og reflektere som om ingen andre er tilstede. Jeg er overbevist om at det er produksjonsselskapet og BBCs drama konsulenter som har æren for at Who Do You Think You Are? ble en innertier for BBC. Jeg har sett de andre lands utgaver og er ikke like imponert. NBC burde ha forutsetninger for å klare det - de mangler ikke på ressurser de kan trekke inn, men jeg har egentlig ingen store forhåpninger selv. Da gleder jeg meg heller til sesong seks av den engelske utgaven som ruller på TV skjermene i England utover denne våren.

Takk til TorillJ og Jon Anders som gjorde meg oppmerksom på at den amerikanske versjonen er på vei.

Bytte av arkivtid

I august i fjor lanserte jeg en ide på DIS-Norge sitt Slektsforum om bytte av arkivtid. Bakgrunnen er at de færreste har anledning til å besøke alle arkivholderne som en har behov for å besøke. De som er så heldige å bo i nærheten av et arkiv, har gjerne behov for å få ting gjort på andre arkiv. Og her kommer ideen min inn.

Hva om to personer "bytter" arkivtid. En leter på Statsarkivet i Bergen for en som trenger oppslag på Riksarkivet. En sitter på Hamar, og trenger noe fra Kongsberg etc. Den vanlige måten er jo å sende en mail til arkivene for å høre om de kan sjekke det for deg, men pga tidspress så kan de ikke gjøre større oppgaver. De henviser gjerne til profesjonelle slektsforskere i sitt område.

Min løsning har følgende åpenbare fordeler:
- En får utført en definert oppgave. Det kan være oppslag, fotografering av skiftekort eller militærruller. Jeg har selv fotografert av sorenskriver og lensmannsarkiv, og skal til med fogderegnskapet for Lofoten på Riksarkivet i løpet av våren.
- En sparer arkivholderne for arbeid som frigjør deres tid til andre ting.
- En kommer i kontakt med andre slektsforskere og bygger opp et sosialt nettverk som alltid er en gedigen fordel.
- Når en besøker et arkiv for første gang, vil man nødvendigvis bruke en del tid for å orientere seg hva som finnes, og hvor tilgjengelig materialet er. Denne tiden "spiser" av tiden man kunne brukt til effektiv jobbing, noe en som er kjent ved arkivet vil ha gjort.

Det ligger i dette at arbeidsoppgavene begrenses i størrelse og tidsforbruk. Meningen er at man skal kunne gjøre dette innimellom eget arbeid på arkivstedet. Det er jo selvsagt klart at andre ting kan avtales,

Jeg har som prinsipp at om jeg ikke har sett kilden, så kan jeg ikke påberope meg å bruke den. Derfor vil en avfotografering av f.eks et skifte eller en militærrull være tilstrekkelig for meg. De fleste arkiver har register for skifter, enten i form av protokoller eller kort. Dette gjør at oppslag i skifter ikke nødvendigvis er så arbeidskrevende da man først kan slå opp i registeret for så å gå rett på riktig side i rett protokoll.

Jeg har jo noe behov for arbeid på Statsarkivene i Tromsø og Trondheim. Jeg har Statsarkivene på Hamar, Kongsberg og i Oslo, samt Riksarkivet i nærheten. Så om frekventerer Statsarkivene med T først i navnet og trenger noe fra de arkivene jeg bor i nærheten av, så bare si ifra i en kommentar, email eller melding på Slektsforum.

Når ord forandrer alt...

Hva gjør en når en har fått en opplysning som forandrer alt? Vel, ikke alt, men mye. Den endrer søskenrekkefølgen, den endrer oppfatningen av min mor, mormor, min far. Ikke på noen som helst måte i negativ retning, for all del. Det er utelukkende positivt. Ordene ga meg økt innsikt om dem som personer, hvordan det var på den tiden de var unge og håpefulle, og hvordan og hvorfor ting ble håndtert på den måten det ble. Kort sagt hvordan historien ble til. Jeg har akkurat fått greie på at historien inneholder et ukjent kapittel...

I helgen var jeg og besøkte min mor og far, og som vanlig ramlet vi innom temaet slekt. Jeg har installert Legacy hos dem, og vi bladde i slektstreet og vi snakket om barn født før ekteskapet da mamma uten videre nevnte "Det hadde jo jeg også..." Stillhet... Stillhet... Jeg trodde jeg hadde hørt feil, og bladde litt videre. Og så uten noe flere pauser fortalte hun hele historien. At hun hadde blitt gravid før hun ble 18 år gammel, og at mormor før tilstanden ble for synlig, hadde sendt henne sørover til en gård i Østerdalen, i nærheten av Rena. Der bodde en sykepleier/jordmor og hennes 20 år yngre mann Ivar, på en gård mamma mente het Myhre, og hun hadde veldig gode minner derfra fra den sommeren. Når det var tid for fødselen, så reiste hun til Oslo og Rikshospitalet, og i oktober 1960 ga hun liv til en liten pike. Valget haddde allerede blitt tatt om å adoptere bort barnet, så hun valgte ikke å se barnet. Resten av historien om hvordan barnet kom til, og hvem faren er vil kanskje mamma fortelle når hun er moden for det...

Barnet ble adoptert bort til et par på Møre, gårdbrukere trolig uten egne barn. I hvertfall så skulle jenta vokse opp og bli odelsjente. Mer enn det visste ikke mamma, og således heller ei jeg. Forløpig... Hun har ikke tatt kontakt med mamma, men så har også vi flyttet litt rundt på oss, og sist nå bor de i Sverige. Jeg vet likevel at hun ville bli tatt i mot av mine foreldre med åpne hender, og av meg og mine søsken også.

Nå er det sånn at en skal ikke pirre en slektsforskers nysgjerrighet stort for at en skal sette i gang, men dette rørte noe i meg. Dette vil jeg bare prøve å komme til bunns i, og i hvertfall finne ut om det min søster vil ha kontakt. Det kan jo rent av også være at hun ikke helt vet. Så jakten er i gang. Jeg må bare spørre mamma først om det er OK. Det er ikke så ofte jeg gjør det i slektssammenheng, jeg mener at ting før eller senere kommer frem, på godt og vondt. Men for alles skyld, så bør vi ihvertfall se om det er interesse for kontakt. Det jo tross alt familie...

Jeg har en søster et sted som jeg vet om, men hun vet ikke om meg. Det er en utfording for meg, ikke bare som slektsforsker, men som menneske. Alle vil gjerne vite hvor de kommer fra. Og helst mens opphavet fortsatt er i live. Det er en utfordring i den grad at offisielle kilder er utilgjengelige. De som er adoptert kan finne ut om sine biologiske foreldre, men andre veien er blokkert. Utfordringer har jeg sjelden viket unna, denne utfordringen er personlig... Jeg gråter av forventet glede over en fremtidig gjenforening av familien, og hvilke forandringer ord kan ha gjort for at dette skal kunne skje.

Enkelte regninger betaler man ...

... bare med glede. I posten i forrige uke kom fornyelse av medlemskapet i DIS-Norge og Norsk Slekthistorisk Forening. Begge foreningers fortreffelighet i slektshistorisk arbeid er uangripelig. Og medlemsfordelene i begge foreninger er gode for alle som driver med slektsforskning, uansett på hvilket nivå.

Det er først og fremst publikasjonene jeg vil trekke frem.

NSF har
Norsk Slektshistorisk Tidskrift som er en vitenskaplig publikasjon på høyt nivå. Det kommer to utgaver hvert år.
Genealogen som er foreningens medlemsblad. Det utkommer også med to utgaver i året.

DIS-Norge har først og fremst
Slekt og Data, som utkommer fire ganger i året. I tillegg, avhengig av lokallag man er medlem av, så kan det være at laget har et medlemsblad. Oslo/Akershus har DISputten, Salten har Salten Slekt. Vestfold sin publikasjon kommer ut elektronisk og heter DIZ. Det er sikkert andre også men det er de jeg vet om, og prøver å lese når jeg kan.

DIS sine publikasjoner er ofte også tilgjengelig i PDF format for nedlasting av medlemmer i foreningen. Virkelig interessant å se hva som skjer i andre lag enn det man selv er medlem i. Spesielt for meg, som bortsett fra at jeg bor i Oslo/Akershus ikke har noen slektsgreiner her..

Prosjekt digitalisering av kirkebøker

Jeg ble oppringt forrige fredag av leder i DIS-Østfold, Anne Marie Sandhaug, som spurte om jeg kunne tenke meg å delta i en DIS prosjektgruppe som skulle se på prosjektet "Digitalisering av kirkebøker", dvs å gjøre de søkbare f.eks via Digitalarkivet. Jeg har lenket til samarbeidsavtalen mellom Riksarkivaren og DIS Norge tidligere, og synes den er en god avtale som verner om både det arbeidet som gjøres, men også om resultatet. Det gir fleksibilitet i forhold til publikasjon av det, og sørger for at eierskapet blir værende hos de som faktisk gjør jobben.

En ser i dag et enormt arbeid som allerede er gjort, masse som er under arbeid, men vi ser også en stor del av de scannede kirkebøker som ikke er påbegynt. Det er dette DIS Norge ved denne prosjektgruppen skal ta tak i, og jeg har sagt meg villig til å delta.

I dag presenterte DIS Norges leder på sin blogg mer informasjon om prosjektet.

Prosjektleder er Anne Marie Sandhaug. Hun har fått med seg følgende deltakere:

Mette Værnes, Oslo
Petter Stene, Oslo
Gunnar Borvik, Rogaland
Per-Olav Broback Rasch, Bodø
Remi Pedersen, Buskerud
Ketil Figenschoug, Trondheim

Dette er en veldig spennende sammensetning, og de fleste kjenner jeg fra før fra ulike sammenhenger. Dette er et viktig arbeid som jeg ser frem til. Jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang ved å komme med utspill her, men dette har jeg litt meninger om... :)

Del to av Slektsgranskerstudiet ved Høgskulen i Volda

Da er januar 2009 her, og for oss "studenter" betyr det semesterstart. Jeg har tidligere blogget litt om del en av studiet som ble ferdig i desember 2008.

Slektsforskerstudiet på Høgskulen i Volda
Slektsforskerstudiet ved Høgskulen i Volda
SLG102
Eksamensresultatet er kommet

Nå er det klart for andre del, SLG102 - Slektsgranskning 2.

Dette er absolutt første kullet som går dette studiet, og de som står bak har gjort en kjempejobb med å få det til å rulle. Nå skal de for første gang kjøre del en og to samtidig, fordi det er mulig å ta begge delene på et semester. Det betyr at vi får blant våre medstudenter på del to, noen som ikke var med oss i fjor, men som klasker til og tar begge. Dette fordrer litt koordinering i forhold til innleveringer og lignende, så det kan nok ta et par uker før vi kommer i gang for fullt på del to.

Men pensumlisten er interessant.
* Første del omhandler praktisk arbeid med publisering av slektsstoff med vekt på fremstillingsmåter, dokumentasjon, kildekritikk og håndtering av usikre opplysninger.
* Andre del vil ta for seg noen kilder i arkiv og på nettet som slektsgranskere kan ha nytte av, men som er relativt lite brukt.
* Tredje del er en selvstendig oppgave.

Pensumlitteraturen er som å gå seg vill i "hva bør en slektsforsker lese".
- Våre Røtter
- Heimen
- Genealogen
- Norsk Slektshistorisk Tidskrift (NST)
- Slekt og Data
- Arkivmagasinet
med mere.

Å si at jeg bare gleder meg litt er vel årets understatement så langt i år...

Kurs i Legacy i DIS Oslo/Akershus

DIS Oslo/Akershus fortsetter med sine kurs også i 2009. Otto Jørgensen har i 2008 holdt masser av Brothers Keepers kurs, og Heidi Sitara Fjeldvik har holdt kurs i Photoshop Elements. Torill Johnsen , Laila N. Christiansen og Liv Ofsdal har avholdt flere nybegynnerkurs i slektsforskning. Alle kursene har hatt veldig godt besøk, og det viser flere ting. Først at det er et behov for kursene, men også at det er en glimrende måte for slektsforskere å komme sammen på. Det er vel også en hovedoppgave for DIS styret i Oslo/Akershus å ativisere medlemmene. Å få et ansikt til en email adresse, eller et navn hjelper veldig på den sosiale kontakten.

Det var litt av bakgrunnen til at jeg på våren 2008 startet opp Legacy brukergruppe i DIS Oslo/Akershus. Jeg så et behov for å kunne møtes og diskutere og dele av hverandres erfaringer. Gjennom besøk hos forskjellige foreninger og DIS arrangement, så har jeg fått den oppfatning av at mange savnet et innføringskurs i hvordan komme i gang med, og å bruke slektsprogrammet Legacy. Som med alt som er nytt, så er det ofte haugevis med spørsmål man stiller seg - og ikke uventet så er det mange av de samme spørsmålene som går igjen. Det er også litt forskjellig hvilken erfaring folk har med bruk av data.

Min erfaring er at om folk blir i stand til å installere programmet, legge inn personer i ulike relasjoner, vite hvordan registrere kilder, bilder, hvordan skrive ut rapporter og hvordan tar man backup og evt. henter tilbake fra en sikkerhetskopi ... om en får til dette så er en godt i gang, og så får resten komme etterhvert. En god start er et godt fundament og en arbeidspraksis som gjør at man er komfortabel. Det er til dette nivået vi ønsker å få de som går nybegynnerkurset i Legacy. De neste stegene tar vi i brukergruppen, eller på det norske Legacyforumet.

I tillegg til undertegnede vil vi ha med Henning Andersen og forhåpentligvis en til fra Legacy brukergruppen. Litt avhengig av responsen, vil vi ta sikte på å kjøre kurset kanskje 4 ganger i året. Velkommen til kurs. Er det ikke plass, meld interesse til neste kjøring sånn at kurskoordinator har oversikt. Det skal være sendt ut mail til alle i DIS Oslo/Akershus.

2000 nysgjerrige

Jeg kom inn døra for litt siden, og så tilfeldigvis at tellern sto på 2000, så jeg tok en skjermdump.

Vel, det er kanskje mange av de samme som kommer innom og leser det som skrives her, men loggene viser at forbausende mange ramler innom via diverse søkemotorer. "uskiftet bo", "folketelling 1925", "gulbrandsdalen" er noen av stikkordene som har fått folk til å surfe rundt i denne bloggen. Mange kommer også inn fra slektsfrenders blogger og websider.

Det er hyggelig med besøk. Enda hyggeligere er det om noen skriver i "gjesteboken", dvs skriver en kommentar til det de leser.

Jeg takker for oppmerksomheten så langt, og ser frem til neste "jubileum".

DIS Norge sitt kilderegistreringsprosjekt

Noe av det som har ligget meg for hjertet i tillegg til standardisering, har vært dokumentasjon og registrering av kilder. Det har fasinert meg at det antall arkiv som er tilgjengelig som scannede bilder vokser, og at fullregistrering av dem har problemer med å få opp rett dreiemoment.

Misforstå meg rett. Det er et enormt arbeid som er gjort opp gjennom årene med transkribering og registrering av kirkebøkene. Dette er gjort av personer og organisasjoner som både er og ikke er tilknyttet DIS-Norge. Noen ønsker seg betalt for arbeidet i form av betaling for hefter eller CDer, andre legger det ut på Digitalarkivet eller på egne websider. Jeg har vel sansen for alle metoder, i den grad det gjør at materialet blir mer tilgjengelig. Det viktigste er at arbeidet blir gjort, og at det lages en oversikt over hva som allerede er transkribert, fullregistrert eller tilgjengelig på ulike måter. DIS-Norge har som en hovedaktivitet de nærmeste årene å forsøke å tette gapet mellom hva som er tilgjengelig på Digitalarkivet i registrert form og det som er totalt sett tilgjengelig. Dette er en nasjonal dugnad av enorme proposjoner.

Jeg har tidligere blogget om standardisering. Og i dag, på en eller annen merkelig måte, så har jeg blitt involvert i to forskjellige prosjekt i DIS-Norge nettopp på begge disse tema. Det er spooky... subsidiært at det er samme person som har fått meg involvert... og jeg har nok mine mistanker :D

Dette er likevel ting jeg gjør med glede. Jeg synes alle burde involvere seg, gjerne også de som er nye i organisasjonen, som meg. Det er derfor godt å se at mange nettopp gjør det. Sammen kan vi skape noe som etterslekten virkelig har nytte av, ikke bare våre skriblerier på et stykke papir, eller en CD med en gedcom fil som om hundre år er "fra steinalderen". Vi kan gi det våre forfedre ga oss, men i et format som har levetid over det medium de ble produsert på, et medium som kan leses i fremtiden, og i en standard som var definert, og som er kjent for dem som sitter i fremtiden.

Kan vi gi en bedre gave til våre etterkommere?

Strinda Historielags publikasjon "Strinda den gang da"

Som resultat av en innmelding i Strinda Historielag og en påfølgende bestilling av deres publikasjoner, så fikk jeg i dag i posten Årbok for Strinda Historielag i utgavene 2001 til 2008.

Historielaget konsentrerer seg i hovedsak om de østlige delene av Strinda, og bøkene er brennfulle med lokalhistorie, gårdshistorie, bedriftshistorie og folks minner fra gamle Strinda.

Jeg gleder meg veldig til å få sette meg ned å lese de alle fra perm til perm. En tjuvtitt har jeg også denne gangen kostet på meg, og artikkelen fra 2002 om Strindheimsområdets utvikling frister veldig å kaste seg over. Jeg gikk i sin tid på Strindheim skole, og bodde i Kong Øysteinsvei... Artikkelen er skrevet av min gamle rektor ved skolen.

Tilganger til "Slektforskerens Roms Bibliotek"

Som tidligere blogget, så meldte jeg meg inn i Byåsen Historielag på tampen av 2008, og fikk i dag en pakke med de bestilte årbøker. 15 i tallet. Jeg har ikke kunnet dy meg, men har bladd litt i det allerede. Gleder meg veldig til at arbeidsdagen er over, og at fritid blir "min" tid. Da skal det leses.

Godt med en leseøkt innimellom alt annet slektsarbeid. Mer om dette senere.

Samarbeid om kilderegistrering/korrektur

Jeg har laget et innlegg på Slektsforum om dette. Du kan lese det her.

Vi vet at et av de store løftene som DIS Norge er i gang med nå, er å fullregistrere kirkebøkene i Norge. I tillegg er flere i gang med registrering av andre kilder. Det å registrere, korrigere, få korrekturlest og publisert kirkebokregistreringer har vært en litt langsom prosess, og det er i forhold til det antall besøkende på Digitalarkivet, vært relativt få som har registrert ting og fått det publisert.

Det er mange initiativrike personer og ikke minst foreninger i Norge som uoppfordret har registrert kirkebøker og lagt de ut i ulike former. Noen selger informasjonen på CD, noen legger det ut på egne websider, mens andre bruker Digitalarkivet. Jeg har forståelse for alle måter. Når det gjelder dugnaden vi er i gang med, så er det viktig at vi har så strømlinjede former som mulig for arbeidet, og at alt legges til rette for samarbeid, gjerne på tvers av grupperinger som foreningstilhørighet, bosted, egne interesseområder og lignende.

De to verktøyene som for meg skilte seg ut som utmerket var Skype og TeamViewer. Skype er jo etterhvert blitt en slags standard for gratis samtaler over internett. Det har utmerket kvalitet, og man kan endog også være mer enn to i en samtale. Programmet er gratis, og krever bare at man registrerer seg som bruker. TeamViewer er i utgangspunktet et fjernstyringsverktøy som jeg selv har brukt med hell mot venner som har hatt problemer, eller hvor jeg har hatt behov for å se det de ser på sin skjerm. Programmet ser veldig sikkert ut, og ingen kan gjøre noe på den andres maskin uten at programmene er startet på begges maskin, og at et unikt passord oppgis ved oppkobling. Passordet er nytt for hver gang man starter programmet.

Jeg testet dette med Per-Olav i dag, og vi var begge enige om at dette var noe som ville gjøre registrering- og korrekturarbeidet mye lettere. Man kan sette en person som skriver og registrer raskt sammen med en som leser gotisk skrift godt. Sammen utgjør de et team som raskt kan registrere. Også under korrektur så vil det være mulig å få tak i spesialkompetanse på gotisk for å få et så riktig resultat som mulig. Alt dette kan gjøres i Skype og TeamViewer, og i verste fall på bakrom på DISchat.

Innspill tas gjerne på Slektforum tråden.

Oppfølging forsetter ...

Nei, det er ikke en skrivefeil for "fortsetter", men forsetter som f.eks nyttårsforsetter. Siden jeg allerede i november annonserte mitt nyttårsforsett, så har jeg allerede begynt å strukturere slektsdataene mine for å finne ut hvor jeg står - og det står ikke så ille fatt til.

Jeg begynte med å finne ut generelle områder hvor jeg har slekt.
Farsside: Ålesund, Vardø, Rana, Skjervøy, Rødøy, Verdal/Skogn/Åsen, Vågå
Morside: Trondheim, Strinda, Buksnes, Ørlandet (to greiner), Leksvik, Skogn/Levanger, Melhus, Leinstrand.

Deretter gikk jeg gjennom nøkkelpersonene i disse områdene og sjekket ut hva jeg manglet i de rette linjer ut i fra de. Dette ga resultatet en gjøremålsliste over informasjon som jeg må finne, enten i mine papirer eller i kirkebøkene evt. andre tilgjengelige kilder. Jeg må først sørge for å lete i det jeg har satt opp, og notere resultatet av de søk. Ved negativt søk, må jeg prøve å finne ut hvorfor, og se nærmere på alternative kilder for å bekrefte/avkrefte de teser som jeg arbeider etter.

Dette arbeidet er i gang. Utfordringen er å ikke bli fristet til å lete mens man gjør dette. Strukturen i arbeidet må komme foran fristelsen til kjappe resultater. Man kan skynde seg langsomt.

Det renner meg i sådan stund et minne om min mormors bror (grand onkel) Thomas. (Det skal sies at han hadde en sønn som også het Thomas og han ble kalt Lille-Thomas, selv om sønnen var bortimot 2 meter høy). Uansett. "Store-Thomas" arbeidet som verksmester på sterkstrøm ved NTH, og "hans" utrykk var "Skynde seg hjem og ta det med ro". Tror det var hans måte å si at det er tider hvor man kan eller må skynde seg, og det er tider hvor man kan eller må ta det med ro.

Jeg synes ikke man skal forhaste seg i slektsforskningen. Et av mine postulater har vært "Når du tror du har funnet det du leter etter, let litt til." Premissene er at det tar deg noen minutter å sjekke om det er andre kandidater, men det kan koste deg et livsverk å ta feil fordi du ikke grundig nok sjekket ting når du hadde sjansen. Jeg har radert ut store slektslinjer fordi jeg i ettertid har funnet ut at jeg i min ungdommelige utålmodighet etter resultater når jeg var yngre, overså at hun jeg skulle ha var på siden etter i kirkeboken. Hun jeg trodde det var og hadde notert, døde 3 år gammel...

Slektsforskiningens "Holy Grail" er jo å komme så nærme sannheten som overhodet mulig i resultatet av forskningen. Dermed skylder en også ettertiden å gjøre et så grundig arbeid som mulig. En analogi kan være å gå over islagt vann. Man sørger for at man har trygg is før man går videre. Når det er sagt, så er det når det blir mindre kilder tilgjengelig at slektsFORSKNINGEN begynner, og slektsAVSKRIFTEN slutter.

Jeg ønsker alle et suksessfyllt slektsforskerår i 2009. Må dere alle gå på trygg is...