DIS Norge sitt kilderegistreringsprosjekt

Noe av det som har ligget meg for hjertet i tillegg til standardisering, har vært dokumentasjon og registrering av kilder. Det har fasinert meg at det antall arkiv som er tilgjengelig som scannede bilder vokser, og at fullregistrering av dem har problemer med å få opp rett dreiemoment.

Misforstå meg rett. Det er et enormt arbeid som er gjort opp gjennom årene med transkribering og registrering av kirkebøkene. Dette er gjort av personer og organisasjoner som både er og ikke er tilknyttet DIS-Norge. Noen ønsker seg betalt for arbeidet i form av betaling for hefter eller CDer, andre legger det ut på Digitalarkivet eller på egne websider. Jeg har vel sansen for alle metoder, i den grad det gjør at materialet blir mer tilgjengelig. Det viktigste er at arbeidet blir gjort, og at det lages en oversikt over hva som allerede er transkribert, fullregistrert eller tilgjengelig på ulike måter. DIS-Norge har som en hovedaktivitet de nærmeste årene å forsøke å tette gapet mellom hva som er tilgjengelig på Digitalarkivet i registrert form og det som er totalt sett tilgjengelig. Dette er en nasjonal dugnad av enorme proposjoner.

Jeg har tidligere blogget om standardisering. Og i dag, på en eller annen merkelig måte, så har jeg blitt involvert i to forskjellige prosjekt i DIS-Norge nettopp på begge disse tema. Det er spooky... subsidiært at det er samme person som har fått meg involvert... og jeg har nok mine mistanker :D

Dette er likevel ting jeg gjør med glede. Jeg synes alle burde involvere seg, gjerne også de som er nye i organisasjonen, som meg. Det er derfor godt å se at mange nettopp gjør det. Sammen kan vi skape noe som etterslekten virkelig har nytte av, ikke bare våre skriblerier på et stykke papir, eller en CD med en gedcom fil som om hundre år er "fra steinalderen". Vi kan gi det våre forfedre ga oss, men i et format som har levetid over det medium de ble produsert på, et medium som kan leses i fremtiden, og i en standard som var definert, og som er kjent for dem som sitter i fremtiden.

Kan vi gi en bedre gave til våre etterkommere?