Når ord forandrer alt...

Hva gjør en når en har fått en opplysning som forandrer alt? Vel, ikke alt, men mye. Den endrer søskenrekkefølgen, den endrer oppfatningen av min mor, mormor, min far. Ikke på noen som helst måte i negativ retning, for all del. Det er utelukkende positivt. Ordene ga meg økt innsikt om dem som personer, hvordan det var på den tiden de var unge og håpefulle, og hvordan og hvorfor ting ble håndtert på den måten det ble. Kort sagt hvordan historien ble til. Jeg har akkurat fått greie på at historien inneholder et ukjent kapittel...

I helgen var jeg og besøkte min mor og far, og som vanlig ramlet vi innom temaet slekt. Jeg har installert Legacy hos dem, og vi bladde i slektstreet og vi snakket om barn født før ekteskapet da mamma uten videre nevnte "Det hadde jo jeg også..." Stillhet... Stillhet... Jeg trodde jeg hadde hørt feil, og bladde litt videre. Og så uten noe flere pauser fortalte hun hele historien. At hun hadde blitt gravid før hun ble 18 år gammel, og at mormor før tilstanden ble for synlig, hadde sendt henne sørover til en gård i Østerdalen, i nærheten av Rena. Der bodde en sykepleier/jordmor og hennes 20 år yngre mann Ivar, på en gård mamma mente het Myhre, og hun hadde veldig gode minner derfra fra den sommeren. Når det var tid for fødselen, så reiste hun til Oslo og Rikshospitalet, og i oktober 1960 ga hun liv til en liten pike. Valget haddde allerede blitt tatt om å adoptere bort barnet, så hun valgte ikke å se barnet. Resten av historien om hvordan barnet kom til, og hvem faren er vil kanskje mamma fortelle når hun er moden for det...

Barnet ble adoptert bort til et par på Møre, gårdbrukere trolig uten egne barn. I hvertfall så skulle jenta vokse opp og bli odelsjente. Mer enn det visste ikke mamma, og således heller ei jeg. Forløpig... Hun har ikke tatt kontakt med mamma, men så har også vi flyttet litt rundt på oss, og sist nå bor de i Sverige. Jeg vet likevel at hun ville bli tatt i mot av mine foreldre med åpne hender, og av meg og mine søsken også.

Nå er det sånn at en skal ikke pirre en slektsforskers nysgjerrighet stort for at en skal sette i gang, men dette rørte noe i meg. Dette vil jeg bare prøve å komme til bunns i, og i hvertfall finne ut om det min søster vil ha kontakt. Det kan jo rent av også være at hun ikke helt vet. Så jakten er i gang. Jeg må bare spørre mamma først om det er OK. Det er ikke så ofte jeg gjør det i slektssammenheng, jeg mener at ting før eller senere kommer frem, på godt og vondt. Men for alles skyld, så bør vi ihvertfall se om det er interesse for kontakt. Det jo tross alt familie...

Jeg har en søster et sted som jeg vet om, men hun vet ikke om meg. Det er en utfording for meg, ikke bare som slektsforsker, men som menneske. Alle vil gjerne vite hvor de kommer fra. Og helst mens opphavet fortsatt er i live. Det er en utfordring i den grad at offisielle kilder er utilgjengelige. De som er adoptert kan finne ut om sine biologiske foreldre, men andre veien er blokkert. Utfordringer har jeg sjelden viket unna, denne utfordringen er personlig... Jeg gråter av forventet glede over en fremtidig gjenforening av familien, og hvilke forandringer ord kan ha gjort for at dette skal kunne skje.